Vers og sløyfetekster

Vers for kranser, båredekorasjoner og annonser

Minnes deg i all vår tid,
du var kjærlig, god og blid.

Guds evige røst
gir i sorgen trøst.

Solen skinte en liten stund,
alt var lek i livets lund.

Døden kom så barskt så brått,
og førte deg så hastig bort.

Døden skiller venn fra venn,
hist møtes vi igjen.

Bedre lodd ei finnes kan,
enn hvile trygt i Jesu favn.

Takk for alle gode minner,
trøst i håp til Gud vi finner.

Gud ser oss i sorgen,
gir kraft til hver morgen.

Takk for hvert et øyeblikk
du her nede iblant oss gikk.

Takk for hvert et vennlig ord,
som du talte her på jord.

Herre senk din fred
over hans hvilested.

La nå kransen på din kiste,
tolke vårt farvel, det siste.

Takk for hver gledesstund på jord,
det trøster når vår sorg er stor.

Dine kjære feller tårer,
ved ditt savn, ved Jesu navn.

Alltid Kjærlig, god og snill,
aldri vi deg glemme vil.

Med sorg vi følger til ditt hvilested,
over minnes lyses Herrens fred.

Et solskinnsmenneske er ikke mer,
var tanker da budet vi fikk.
Vi bøyer vårt hode i stille sorg,
og senker i vemod vårt blikk.

Med takk vi deg i vårt hjerte gjemmer,
din hjertegodhet vi aldri glemmer.

Nyss vandret du iblant oss her,
vi alle hadde deg så kjær.

Takk for alt du for oss var.
Takk for lyse, gode minner.
Kjærlig trygghet du oss ga.
Ingen slik på jord vi finner.

Ha takk for hvert smil du ga,
og hver bønn du ba.

Sorgen er tung
du var jo så ung.
Trøsten vi får,
når til Gud vi går.

Takk for alt du var,
alltid den kjærlige far.

Takk for ditt lyse sinn,
til du gikk i døden inn.

Fred med ditt minne.

Min livslykke ble så kort,
da du så hastig ble revet bort.

Den største gleden en kan ha,
det er å gjøre andre glad.

Fra ditt liv så lett vi finner,
gode, rike, vakre minner.

En blomst ved din båre,
og en ved din grav,
det blir som en tåre
som faller i hav,
mot alle de blomster selv du ga.

En liten engel til oss kom,
smilte blidt og vendte om.

Stille lukket du ditt øye,
i fra sorg, savn og møye.

Takk for smil og gode minner,
som sol gjennom sorgen skinner.

Takk for alt.

Stille du vandret, tålmodig du led,
nå er du hjemme hos Jesus i fred.

Det led mot aften, din sol gikk ned.
Din smerte stilnet, og du fikk fred.

Det liv som nå er sloknet
er i Guds skaperhånd.
I trygghet overgir vi
til deg, o Gud, vår ånd.

Akk, en plass er tom,
hvor vi ser oss om.
Luften synes enn å gjemme,
klangen av den kjære stemme.
Gjenlyd av små trinn,
går til sjelen inn.

Takk for alle våre dager og stunder
så rike var.
Takk for minnekransens kjeder,
som så vakre blomster har.

Fra livet til døden er veien så kort,
vi kan ikke fatte at du er gått bort.

Elsket og savnet. Hvil i fred.

Stille du levde, stille du døde.
Stolen er tom, stuen er øde.

I ensomhetens timer,
i savnets tyngste stund,
forblir du hos oss, Herre,
hvert smertefylt sekund.

Fritt suser trærne rundt hjemmet du elsket.
Farvel nikker blomstene du vernet så tro.
Takk kvitrer fuglene som dagen deg hilset.
Stilt hvisker vinden «sov i ro».

Gjennom sorgens tåke skinner
en vakker krans av gode minner.
Takk for alt du for oss var.
Takk, når vi nå avskjed tar.

I sorg ved din båre vi sammen står,
og takker for alt gjennom mange år.
Dypt i hjerte vi minnene gjemmer,
og deg, kjære, vi aldre glemmer.

Takk for alt du for oss var,
kjærlig venn og far (bestefar).*

Ditt hjerte som banket så hardt for oss alle,
ditt øye som lyste av godhet og varme,
har stanset og sluknet i sorg for oss hjemme,
men hva du har vært vil vi aldri glemme.

Et strevsomt liv har tatt slutt,
en flittig hånd har dovnet.
Et mildt og kjærlig blikk gått bort,
et gavmildt menneske sovnet.

Gode venn, som vandret fra oss,
takk, ja takk for alt du ga oss.
Minnets verden lys og fager,
stråler mot oss alle dager.

La dine hender få hvile,
legg dem til ro i ditt fang.
De strevet hver dag og hver time,
de trenger og hvile engang.

Våre tanker tilbake går,
dengang vi var små av år.
Vi gode minner om deg har,
vår kjære far (bestefar).*

Den beste i verden du var, kjære far (bestefar).*
Nå reiser du fra oss, kun minner vi har.
Men du ga oss minner, de beste på jord.
Du slet for oss alle, en barneflokk stor.
Vårt savn er stort, kjære, hvil i fred.

Om ditt liv ble kort, du lykke oss ga,
vi minnes med savn for det du var,
for meg som mann, og oss som far.

En krans vi binder av kjærlige minner,
med hjertelig takk for alt du for oss var,
kjære far (bestefar, oldefar).*

Takk du mor for strevet,
for varmen du ga oss i ord.
Takk for at du iblandt oss fikk levet,
så lenge her på jord.

Takk for alt du for oss var.
Takk for lyse gode minner.
Kjærlig trygghet du oss ga,
ingen slik på jord vi finner.
I hjerte vårt vi deg vil minnes,
Få som far(mor, bestefar, bestemor),*
ved din grav.

En siste hilsen vi deg sender,
med takk for alt som du oss ga.
Og folder våre hender
vår kjære far (mor, bestefar, bestemor),*
ved din grav.

Enten vi lever eller vi dør
hører vi Herren til.

Salig er de døde som dør i Herren.

Herren er min hyrde.

Den gode hyrde kjenner sine.

Herrens miskunnhet varer fra slekt til slekt.

Jesus har tilintetgjort døden.

Salig er de som sørger for de som skal trøstes.

Vårt hjemland er i himmelen.

Jesus sier: Jeg er veien, sannheten og livet.

Ditt liv du alltid bygget
på kjærlighetens grunn.
Du tenkte først på andre
helt til din siste stund.

Takk for all kjærlighet, godhet og varme.
Takk for all omsorg du ga til oss alle.

Et strevsomt liv har ebbet ut,
en flittig hånd har dovnet.
Din lange arbeidsdag er slutt,
ditt gode hjerte sovnet.

Kjær du for oss alle var,
nå i himmelen vi deg har.

Du sovnet så stille, da reisen var slutt.
Fra alt som deg plaget, nå hviler du ut.

Takk for din godhet og omsorg.
Takk for hver tåre, hvert smil.
Takk for de strevsomme hender.
Alltid vi minnes deg vil.

Din tapre strid for livet den er over.
Din lange kamp mot sykdom den er endt.
I fred og uten sorger nå du sover,
befridd fra hver en smerte du har kjent.

Strevsom og god har du hvert hele livet,
stille og taus i fra oss du går.
En inderlig takk for hva du har gitt oss,
igjennom så mange og trofaste år.

Vi tror ikke det er sant at du har gått bort.
Hvorfor skal alltid de beste dø så altfor fort?

Kjærlig, snill, god og blid,
det har vi alltid sett deg vi.
Du gikk i fra oss så altfor fort,
det var så mye vi ikke fikk gjort.

Tåren – den er bitter.
Sorgen – den er stor.
Men minnene er vakre,
som i våre hjerter bor.

Den dypeste sorg vi i hjertet fikk.
Da du så stille ifra oss gikk.
Nå har vi alle bare gode minner,
som nok med tiden over sorgen vinner.

De mange år der hjemme
vi kan dem ikke glemme.
Dager med sorg og glede,
vi fikk dem alle dele.

Av tid og rom vi skilt kan være,
men for alltid du er vår kjære.

Nå er du fri for sorg og smerte.
Nå hviler du trygt ved Jesu hjerte.
Vi unner deg hvilen, men savner deg sårt.

Det suser så stille en sørgesang,
i bjørken ved hjemmet du bodde en gang.

Så lukker jeg deg i hjertet inn
og gjemmer deg innerst inne.
Der skal du fredfullt bo i mitt sinn,
som et kjært og dyrebart minne.

Mor har rakt ut hånden, far har grepet den,
på den andre siden, møtes de igjen.

Vi alltid vil huske ditt gode humør.
Det oppstår et tomrom når slike dør.

Var skog har nog sin källa,
var äng sin blomma har.
Vart hjärta har sin saga,
från flydda ungdomsdar.
Och skogens källa sinar,
och ängens blomma dør,
men hjärtats tysta saga,
ej nogon tid förstör.

Inn i den store, stille fred,
ta vår takk og hilsen med.

Å møtes og skilles er livets gang.
Å skilles og møtes er håpets sang.

Så er det at små morsord
frå voggesull og bønn,
så er det att et hjarte
som aldri krevde lønn.
——
så er det att ei svie
for mangt en itte rakk,
så står det att små skuldmenn
som glømte å si takk.

Fordi du var som en sol på vår veg,
og lånte oss litt av din ild.
Og fordi du var så god vil vi takke deg,
mest fordi du var til.

Godhjertet, Omsorgsfull og snill du var,
vi savner deg som en venn og far.
Varme og trygghet du gav hvorhen du kom.
En verden uten deg blir tom.

Ei blomster, ei tårer kan takke deg far
for alt hva du var. for strevet du bar.
Stille du bar din plage,
ingen hørte deg klage.
Du var for oss så tung og miste,
tapper var du til det siste.

Jeg gråter fordi du er borte,
men er glad fordi du har levd.
Lar tårene renne slik de aldri har gjort det.
Et hjertegodt menneske har døden nå krevd.

Takk for alt vi sammen fikk.
Takk for gleden du har gitt.
Vi minnes deg og ditt glade sinn.
Du trøstet oss helt til du i døden gikk inn.

Engang ble vi født, og engang skal vi dø,
i tidløses hav skal vi bo.
Hit tar vi med oss vårt kjærlighetsfrø,
som evig vil vokse og gro.

Ei blomster, ei tårer kan takke deg mor,
for alt hva du var for oss på jord.
Et eksempel på godhet du har oss fått lære,
og derfor ditt minne vi alltid vil ære.

Takk for tillit og tro,
takk for omsorg og ro.

Stille du vandret, tålmodig du led.
Ingen du klandret, nå har du fått fred.

Hvor tungt og øde, hvor stille her hjemme.
Når den jeg elsket forlatt meg har.
Ei mer jeg hører din kjære stemme,
men jeg vil minnes deg slik du var.

Et hjerte av godhet har sluttet og slå,
den evige hvilen er kommet.
Vi takker for alt du i livet oss gav,
av varme og omsorg for hver en dag.

Hjemmet du elsket, forlot det så brått.
Tilbake står plassen så tom og forlatt.

Inn i den store, stille fred,
ta vår takk og hilsen med.

En siste hilsen til min kjære mor.*
Takk for alle gode stunder du gav meg her på jord.
Så snill og god du var, og alltid for meg kjempet.
Mine behov ble dekket, og dine, ja, de ventet.

Du kunne lette en byrde for andre,
kunne brukes som støttestav.
du kunne veilede uten å klandre,
du fylte livets krav.

Takk for kjærlighet.
Takk for trygghet.
Takk for lykke.

Til mormor i takknemlighet.
Du gav oss det beste og største,
en arv å øse av.
En vei som var trygg å vandre,
en vei som skulle gjøre oss glade.
Du bar oss med foldede hender,
fra før vår første dag.

Ikke før veven har tystnet,
og skyttelen holdt opp å slå.
Vil Gud ta teppet til side
å prøve og la oss forstå.
Hvorfor de mørke tråder
så vel som de gylne bånd.
Var like nødvendig for mønsteret
i Mesterens kyndige hånd.

Takk for få men gode år.
Jeg har et vell av gode minner .
Det heter tiden leger alle sår,
men dette ei forsvinner.

Du verden som jeg savner deg,
det skal du bare vite.
Men du vil alltid følge meg,
til vi atter sees igjen.

Du startet dagen så glad i sinn.
Før kvelden var omme, du sovnet så stille inn.

En veiviser i skogen, en veiviser i livet.
Takk for de åpne armer.
Takk for kjærlighet, nærhet og fellesskap.

Midt i livets blomstertid
var ditt virksomme liv forbi.
Stort er savnet, tung er sorgen.
Alltid du tenkte: I morgen…
Du kjempet så tappert, tålmodig du var,
og all din smerte for deg selv du bar.
Vi gjemmer deg i vårt hjerte,
og vil fremkalle alt du gjorde for oss alle.

* Her kan det brukes navn eller far, mor, bestefar, bestemor o.s.v